Ny tur idag etter nesten 3 ukers opphold pga dårlig vær omgangssjuke osv, masse rustbanking mao! Var litt anspent etter såpass lenge uten å ha fått lufta meg, snodig hvordan hjernen begynner å jobbe mot deg med tanker om grusomme ulykker osv; er nok veldig viktig med kontinuitet i flyvingen og skal satse på 1 time i uka heretter! Instruktør denne gangen var mannen som først planta besettelsen i meg fra prøvetimen; Trygve Hestvik. Han startet med å forsove seg og kom en halv time etter oppsatt tid, noe som passa helt utmerket slik at jeg fikk roa kål`n med en kopp kaffe fra EHC`s eminente kaffemaskin; her har dere en jobb å gjøre karer, vondere kaffe eksisterer vel neppe i denne galaksen!!

Skikkelig kaldt også idag og vi skjelver oss ut i hangaren for preflight sjekk på LN-OAJ.

Hovering practice og landingsrunder står på programmet. Trygve tar oss til yankee og overlater stikka til meg. Kommer sånn noenlunde greit igang og øver på 360 runder. Så får jeg i oppgave å hovre sidelengs samtidig som heading skal holdes, først til venstre. Det gikk skikkelig dritt første gang, andre gang kikker jeg rett frem og det gikk enda verre. På tredje forsøk satt det rimelig greit! Så kommer det et skikkelig c-moment; sidelengs hovring, følge den gule sirkellinja med halen 90 grader på linja hele veien. Kom forholdsvis greit utav det den ene veien, andre veien ble det bare tull! Fikk også demonstrert motorkutt i hover i dag og det er ganske rått, prosedyren er rett og slett og vente i nøyaktig riktig antall brøkdels sekunder før man drar collectiven rett i taket!! Trygve traff silkemykt første gangen men påsto det faktisk var flaks og ikke representativt. På andre runden ble det betydelig mer "skrangling" i møte med asfalten. Så tar jeg over igjen og trener på å sette ned og løfte av, noe som gikk mye bedre forrige gang men blir beroliget med at jeg fortsatt er innenfor normalen. Så går vi over til å fly landingsrunder og en liten seier idag var at jeg fiksa overgangen fra forover flukt til hover uten den sedvanlige selvmorderiske overkorrigeringen. Var imidlertid på langt nær tøff nok i take-off der alle reflekser vil løfte maskinen mens trikset er å dytte cyclic til man oppnår klatrehastighet. 60 kts en meter over stripa i en slik gjennomsiktig såpekopp som R22 føles fort, men veldig morro så lenge man har drevne folk i sete ved siden av. Kan ikke unngå å bli imponert over disse pilotene på EHC, folk skulle bare visst hva som ligger bak når de blir tatt fra A til B; imponerende! Jeg skal ihvertfall aldri klage på flyprisene!! Inflight bilder er fortsatt ikke høyaktuelt med ferdighetsnivået mitt, men har nå fått fiska frem den gamle powershot`n min og her kommer et par bilder før vi satt igang!

Grønnskolling og veteran, hvem gruer seg mest?

R22 er en herlig liten maskin, like lang som vingespennet på det største modellflyet mitt T-21 Slingsby